Frauenkonzentrationslager Ravensbrück ble bygget på ordre fra SS-sjef Heinrich Himmler. Arbeidet startet i november 1938. Leiren åpnet i mai 1939.
Fra 1939-1945 var i alt 132 000 kvinner og 20 000 menn innom leirsystemet som utgjorde Ravensbrück. Leiren ble betegnet som et helvete på jord. Mange døde på grunn av hardt arbeid, sult, sykdommer, mishandling og medisinske eksperimenter.
Hverdagslivet i leiren besto av revelje, appell og slavearbeid. Etter hvert som leiren ble mer og mer overbefolket fra 1943, ble fangenes hverdag i økende grad preget av håpløshet og kampen for å overleve. Epidemier raste gjennom de trangbodde brakkene i leiren. Fangene manglet det meste av grunnleggende nødvendigheter i livet. Desperate fanger stjal brødrasjoner og klesplagg fra sine medfanger. De hygieniske forholdene var en katastrofe. I løpet av de fire siste månedene av leirens eksistens, døde det flere kvinner i Ravensbrück enn i alle de foregående årene til sammen.
Både Inger Gulbrandsen og Magnhild Bråthen har fortalt hvor viktig det var å holde seg frisk. Hvis ikke så ble man sendt på ”transport” med alt hva det innebar. Som regel ble fangene da ganske gjerne raskt sendt videre til en utryddelsesleir. Selv lå Magnhild på revir (sykestua) en gang. Og det var en fryktelig opplevelse, forteller hun.
Utstillingen Kvinner i Ravensbrück lister opp navn på norske kvinner som var fanger i denne leiren.
Det var 103 norske kvinner i leiren.
Dere kan også lese om tyske Schwester Gerda og om norske Wanda Heger, som bidro til å redde mange fanger.
Utstillingen har også en kunstutstilling – «Tante Vivi».
Utstillingen – Tante Vivi
Tante Vivi var farmors søster. Hun sto opp sent og spiste frokost alene – brødskive med solbærsyltetøy. Hun sa lite. Tante Vivi hadde vært i konsentrasjonsleir. Derfor spiste hun ikke kål eller kålrabi. De hadde spist råtten kål i leiren. Tante Vivi verken spøkte eller lo, men hun smilte ofte vennlig. Da vi spurte henne om «hvordan var krigen» svarte hun «nei, det var bare fælt, det er ikke noe å snakke om».
Tante Vivi meldte seg til «Hjemmevernet» i 1940, og jobbet også for det sivile luftvern.
Men det var først da datteren hennes ble innkalt til arbeidstjeneste, og Tante Vivi nektet, at hun kom i Nazistenes søkelys. Hun havnet først på Victoria Terrasse til forhør, og så på Grini. 6. oktober 1943 ble Tante Vivi tatt ut til transport til Tyskland. Det kom overraskende, uten rettsak eller dom.
På båten «Monte Rosa» ble 26 norske kvinner sendt fra Oslo kai til Århus, og videre derfra med tog og ankom Ravensbrück 13. oktober 1943.
Ettertanker
Kan noe gjøre for å hindre at noe slikt skjer igjen? Vi er alle sammen medansvarlige. Vi er ansvarlige for hver tanke vi tenker, hvert ord vi uttaler, hver handling vi foretar, for den atmosfære og det miljø vi skaper. Det vil før eller senere bli avgjørende for oss selv eller våre etterkommere. Det er opp til oss selv, hver enkelt av oss, om vi vil skape en god eller dårlig verden.